Grunerløkka, støttestrømper og edderkopper

Sokker har lenge vært et helt uintressant tema for meg. Helt til en tidlig vårdag jeg satt og drakk matcha-te på kafeet på Grunerløkka i Oslo med min globetrotter til venninne. Hun hadde nettopp kommet hjem fra en helt nyyyydelig Bali-tur. Kontrasten mellom henne og meg var slående. Jeg: Vårblek og stiv i hele kroppen etter en lang vinter og lange dager på kontoret. Ikke engang instagram sitt forskånede selfie-filter kunne skjule skavankene som viste seg i det avslørende nordiske vårlyset. Håret hadde under vinteren på en mystisk måte skiftet nyanse fra fresh askeblond til samme farge som min gule post-it lapp på kontoret som hadde ligget i vinduskarmen i ett år.

Hun: brun, uthvilt og sprudlende. Håret hadde fått solblekte striper fra den daglige morgenjoggen på Balis hvite strender. Nå var hun ladet for den nye jobben som livsstilcoach og mens hun nippet til den grønne økologiske matcha-teen i det hånddreide keramikk-kruset, snakket hun energisk om viktigheten med prestasjonsforbedring, fokus og tilstedeværelse. Jeg nikket og holdt med, samtidig som jeg strekte ut mine hvite ben for å få litt sol på dem og funderte på om jeg skulle velge barberhøvel eller hårvoks for å fjerne de svarte hårene på leggene som stakk frem over ankelsokkene.

«Men Guuud!» Avbrøt hun seg selv og pekte på bena mine. «Har du skaffet deg tatovering?» Hun stirret på min ankel, myste med øynene og rynket på nesen. «Hva er det for motiv?» Hun satte i fra seg den hånddreide keramikk-koppen og lenet seg framover for å studere min gråhvite ankel nærmere.

«Men åååh, har du fått sånne edderkopper! Du sitter for lenge på dagene! En gåtur hjem på kvelden og trening på helgene hjelper ikke mot åreknuter om du hver dag sitter 8 timer på rumpen, skjønner du. Du må begynne å bruke støttestrømper!»

Jeg gjorde en grimase og forsøkte dra ankelsokkene opp over det som tydeligvis ble kalt edderkopp men ankelsokkene nektet å samarbeide. Edderkoppen var altså en mindre kledelig samling av blodårer der årene ikke hadde orket sluse blodet rett vei og blodet hadde derfor valgt andre veier og skapt trafikk-kaos akkurat der på min ankel. Resultatet var en edderkopplignende blodåre som lyste blåsvart mot den gråhvite huden.

Ordet støttestrømper har alltid fått meg til å tenke på gamle damer med tykke ben som sitter på parkbenker og kaster gamle brødsmuler til overgjødde byduer, så jeg tok ikke akkurat hennes formaning med entusiasme. Jeg tok en bit av kanelbollen og mumlet at jeg kanskje burde spare ut håret på bena for å dekke over edderkoppene. Men hun gjennomskuet selvfølgelig min påtatte likegladhet og tok frem mobilen for å finne mer informasjon om hvordan jeg skulle bli kvitt åreknutene. Sprøytestikk, solkrem og støttestrømper var løsningen. Nesten som mine 3 S! Ropte hun fornøyd.

Min venninne kikket rundt seg og avslørte med lav stemme at hun tenkte lansere 3 regler eller som hun kalte det: «De 3 S-ene» som hun mente var helt grunnleggende for et bra liv: Søvn – Sirkulasjon – Skratt.  Ordet skratt var jo egentlig svensk og betydde latter men ettersom hun ikke hadde funnet noen bra oversettelse av «å le» som begynte på S så fikk det bli den svenske varianten. Hun klødde seg på nesen og stirret ut i luften. «Burde jeg lansere flere S? Etter nærmere ettertanke så er det jo ikke så dumt med litt sprøytestikk i ny og ne som tryller bort middelalderskavanker og edderkopper for oss voksne damer? Og kanskje burde jeg ha med solkrem og støttestrømper? Det blir seks S´er det. Søvn – Sirkulasjon – Skratt – Sprøytestikk – Støttestrømper og Solkrem.

Selv brukte hun aaalltid støttestrømper på lange flyreiser. Hun hadde lest i KK for lenge siden at Jennifer Aniston brukte støttestrømper på fly for å forebygge trafikk-kaos i blodårene og etter at hun for første gang tok på seg støttestrømper- før hun skulle sitte mange timer på flyet til Vietnam – ble hun litt frelst. «Dette burde faktisk være kåret til verdens smarteste plagg. Tenk deg at noe så enkelt som en strømpe kan gjøre nytte inne i kroppen! Det er jo ganske fantastisk. Egentlig.»

«Men hvordan ser de ut, strømpene du bruker?» Spurte jeg nysgjerrig. Jeg kunne ikke tenke meg at hun skulle sette på seg noe som ikke var  hippt eller i det minste elegant. «Altså, de ser jo ut som vanlige tynne strømper. Ofte velger jeg svarte eller «nude». De sitter som en drøm uten å klemme og er oftest i bedre kvalitet enn vanlige tynne strømper, de får ikke slike stygge revner. På vinteren bruker jeg litt tykkere knestrømper. På mingelfester bruker jeg støttestrømpebukser, favorittene er disse i italiensk kvalitet.»

«Her!» Hun rakte over mobilen sin. «Denne nettbutikken selger de strømpene jeg bruker.» Hun viste opp et bilde av en ung modell med milelange smale ben i lyse strømpebukser med prikker som satt avslappet  i en designerstol.  Det var så langt i fra duematende eldre damer og edderkoppårer som man kunne komme. Det nærmeste modellen var edderkoppårer var skinnstolen hun satt i, en Spider Chair fra DUX som koster runt 35000 kroner på Tannum.

Men, selvfølgelig kunne jeg ikke la være å teste hennes råd. Hun var jo tross alt snart en profesjonell rådgiver, og å dra på meg et par støttestrømper hver morgen var jo relativt overkommelig i forhold til hennes andre livvstilstips som «start hver morgen med grapefrukt og en rask løpetur rundt Sognsvann» eller: «Test en ny yogastilling og tenk bare postive tanker i 20 minutter før du mikser en grønnsakssmoothie og forbereder linsesuppen du skal spise i tre uker fremover.»

Jeg skulle snart erfare at hennes formaning at jeg burde gå til anskaffelse av støttestrømper faktisk var et av de bedre råd jeg har fått. Hver morgen før jeg gikk på jobb tok jeg på meg støttestrømpene. Allerede første kvelden mente jeg merke forskjell, jeg var mindre øm under føttene og bena føltes ikke like tunge og trette som vanlig.

Jeg oppdaget en helt ny sokkeverden. Det fantes støttestrømper for løping, ridning, sykling, yoga, tennis, stillesittende jobb, aktive jobb, flyreiser, det var strømper for sykepleiere, lærere, frisører, yrkessjåfører, bartendere, kelnere. Det var alle mulige mønster, farger og tykkelser, det var med og uten tær, åpen tå, lukket tå og alle mulige lengder fra sneakerskorte til stay-ups og strømpebukser. Endelig kunne jeg trampe rundt i byen en hel dag uten å føle at bena skulle eksplodere på kvelden. Jeg kunne nyte av en mingelfest uten desperat å lete etter en stol å sitte på. Og ikke minst: Jeg behøvde ikke lenger lengte og lete etter en mann som kunne massere mine føtter hver kveld, eller det vil si, jeg kunne stryke kravet jeg hadde i min Tinder-profil «Du må like å gi fotmassasje hver kveld.» Av en eller annen grunn hadde kravet virket lokkende på herrer som viste seg ha en noe underlig overinteresse for føtter.

Seks måneder senere er jeg er fortsatt singel, men lykkelig og støttestrømpefrelst. Aldri en dag uten! 

Please follow and like us:
error0